4600 dager og ett år.
Nøyaktig så lang tid har det gått.
Det var noe som rammet meg hardt. Noe totalt ubegripelig.
Det var ubegripelig da, hva det egentlig var. Og hvorfor.
Det var ubegripelig ettersom tida gikk, for meg og andre, hvor livsødeleggende og skadelig den slags kan være.
Det var ubegripelig at når noe skjer, som er nettopp det; helt ubegripelig? Det i seg selv, kan gjøre livet umulig å leve.
“I motsetning til hva jeg trodde i Uganda, så er
ikke en flyktning en person som har blitt forflyttet
og som har mistet alt eller det meste av det
han/hun eide.
En flyktning er i realiteten mer å sammenligne
med et barn; hjelpeløs, uten initiativ,
en som kan bli utsatt for all mulig veldedighet;
kort sagt, en fullstendig formbar skapning.”
(Sitert i Kushner & Knox 2001 side 406, min oversettelse.)
Sverre Varvin
“Men dette ser da så fryktelig komplisert ut.”
Ordene kom fra en nærstående, med bedre kjennskap til min bakgrunn enn de fleste. Med bedre innsikt i psykologi enn folk flest.
Det er ikke komplisert i det hele tatt.
Det er fullstendig naturlig. Logisk, rett og slett.
For voksne mennesker er enkelte elementer særdeles grunnleggende for å fungere og mestre livet.
De er en så selvfølgelig del av tilværelsen at få reflekterer over hva det er. Vet ikke engang at det er der.
De færreste vil finne det nødvendig å vite noe om, tror jeg.
Antakelig blir det sjelden presentert i den form Varvin siterer her. Med utgangspunkt i egne erfaringer og observasjoner, ble det naturlig og mulig å beskrive på den måten.
Hva skjer med mennesker når de brått mister alt, inkludert særdeles grunnleggende elementer for livet?
4600 dager og ett år senere har jeg hatt mulighet til å se bakover.
Med klart blikk og tilegnet kunnskap, se hva jeg opplevde da noe rammet – hva som skjedde videre – hvordan og hvorfor det ble som det gjorde – hvordan ble det.
Startskuddet.
Prosessen.
Resultatet -
- jeg lever og er ikke ferdig enda.
Resultatet er ikke klart før det er over.
Men det finnes altså deler med resultat i form av svar og forståelse, fordi jeg er så heldig å ha fått denne muligheten til å se tilbake.
Det er ikke noe unikt ved meg, å bli rammet og skadd som det.
Heller ikke noe veldig spesielt ved min måte å forsøke komme meg videre likevel, eller ved det jeg har møtt underveis.
Muligens har jeg litt flere puslespillbiter enn de fleste behøver få, å pusle ihop. Om noe, gjør det kanskje mulig å se enda klarere hva mennesker kan slite med, og hvorfor de gjør.
For det er ingenting spesielt ved de ulike erfaringene mine. Dessverre får mange oppleve sånt, i en eller annen fasong.
Nå kom jeg plutselig på noe jeg tenkte, da jeg sto på hodet i teori og kilder for å finne ut av hva jeg satt fast i… I 2005? Jo.
Hadde forresten en metafor på det jeg gjorde.
Måtte operere ut blindtarmen på seg selv - må nødvendigvis gjøres uten narkose – må naturligvis gjøre ubeskrivelig vondt!
Og da tenkte jeg noe lignende jeg ville avslutte med nå. Hadde neppe trodd det var mulig å glemme det… Ikke et øyeblikk.
“Hvis_ikke_dette en eller annen dag, kommer andre enn meg tilgode, så har det faen ikke vært verdt det!”
Det kan jeg vel mene enda.
En gang i blant, kanskje.
